Det viktigste rådet: lytt først. Du blir kanskje sjokkert om ditt barn sier at han/hun er trans, eller usikker på sitt kjønn. Da viser du kanskje nettopp sjokk, eller irritasjon, eller muligens så du at det kunne skje, og har du skeptiske argumenter klar. Uansett: forsøk å la være. Ditt barn forteller deg noe viktig, full av mening, om å finne ut hvor han/hun hører til i verden. Dette er nytt territorium for begge, og ditt barn kjenner antagelig på en uro akkurat som deg. Ikke mist fatning, du er den voksne.

Å holde kommunikasjonen åpen er viktig, spesielt i en sårbar tid der mye forandrer seg for ditt barn. Om belønningen for å stole på deg er at du blir sur, så blir den feilen kanskje ikke gjentatt. Hvis ikke du lytter, kan du vente at de lytter til deg senere? Du kommer til å ha tid til å si hvordan du tolker det som skjer. Ta tid til å lytte, og til å innta en åpen og nysgjerrig holdning. Da viser du at dette temaet er okay å ta opp.

Ditt barn følger muligens et slags manus – ikke med spesifikke ord, men om skritt å ta, og om hvordan du kanskje vil reagere. Det finnes mye uformell veiledning på nett om å komme ut som trans. Her fortelles barn at de må belage seg på at foreldrene kan bli en barriere for å realisere sitt sanne jeg. Foreldre skildres som kontrollerende, ikke støttende, transfobiske. Kampen står om barnets tillit. Prøv å få til at slike bilder om foreldre ikke fester seg. Det kan undergrave båndet med deg som forelder, og er ikke til barnets beste.

Barnet ditt forteller deg kanskje noe som du ikke ventet. Han eller hun tror kanskje på noe som du tenker er umulig, eller latterlig. Men barn er personer med fornuft som reagerer på indre uro på den beste måten de vet om. Bli derfor kjent med hva barnet ditt hører og leser. Se på youtubekanalene som han eller hun er som limt til. Følg med på samtaler på Reddit. Dette vil hjelpe deg å forstå hvem som påvirker ditt barn, og hvorfor disse overbeviser. Dette er ditt barns verden. Det er nyttig å gå noen av stiene som barnet har tråkket, for en følelse av hva slags rute det er.

Les samtidig om hvor lite dokumentasjon som finnes om virkning av pubertetsblokkere og hormoner (for eksempel her), og om kunnskap om kjønnsidentitetsproblemer som oppstår i tenårene (f eks her). Noen ganger får foreldre høre at deres barn kan komme til å ta sitt liv hvis en transidentitet ikke blir bekreftet. Det er bra og nyttig å kjenne til hva som er rett og feil hva gjelder slike påstander (f eks her, her og her). Da kan du svare seriøst og informert på et slikt alvorlig utsagn. Bli også kjent med koblinger mellom transidentiteter og traumer, utviklingsforstyrrelser, mobbing og selvskading.

Det finnes mye god informasjon online, men også mye dårlig kvalitet og direkte feilinformasjon.

Av oss foreldre har de fleste vokst opp, om ikke uten internett, så i alle fall før dagens sosiale medier tok grep om samfunnet.

Ingen tidligere foreldregenerasjon har oppdratt barn med daglig ubegrenset tilgang til en så enorm, ukontrollert ressurs. Barn kan koble seg på fremmede nært og fjernt, og bli introdusert for ekstreme ideer. På nettet kan vi alle slite med å vurdere hva som er sant og objektiv, og hva som er noens mening basert på hva vedkommende selv erfarer.

YouTube eies av Google, og Reddit av Condé Nast, multinasjonale selskaper i eliteklassen. Det kan kjennes som om slike nettsteder er trygge for barna dine. Det er de ikke. Sosiale medier kan gi unge og marginaliserte personer en følelse av sosiale bånd og tilhørighet, men også mye innhold som kan være villedende. Algoritmer fanger opp hva et barn er nysgjerrig på, og byr på mer og mer av det samme.

Vi anbefaler å se Netflixdokumentaren The Social Dilemma for å forstå hvilken innflytelse disse algoritmene har på det vi ser på nettet. Hvis barnet ditt er i en passende alder, så kan dere også se dokumentaren sammen.

Om ditt barn besøker nettsteder som gir urealistiske eller urovekkende ideer om seg selv, sin kropp og sine relasjoner, så kan du fjerne tilgang med foreldrekontroll-funksjoner eller innstillinger på wifi-ruteren.

Du kan komme til å drøfte ditt barns kjønnsidentitet og ambisjoner for “kjønnsbytte” på skolen. Dette er en situasjon der du muligens aktivt må sikre ditt barns beste. En skole vil gjerne støtte deg i å oppdra ditt barn, men de kan ha ideer som ikke stemmer overens med dine oppfatninger om av hva som er riktig for din familie.

Vær alltid høflig og erkjenn at lærere vil gjøre sitt beste, men ikke la andres synsvinkler få deg til å underkjenne dine bekymringer for ditt barns helse og sikkerhet. Still dine spørsmål. Om du er bekymret for utfallet av et møte, skriftliggjør hva som ble avtalt, slik at det finnes informasjon i etterkant.

Skolen kan oppmuntres til å innse at dette er et sensitivt identitetsdannelsesspørsmål som de ikke er rustet til å gripe fatt i, spesielt uten tett foreldreamarbeid. Som Bernadette Wren fra Tavistock GIDS har sagt: «Skoler kunne ventet på at foreldrene kontakter dem, før de endrer ting som navn i skoleregisteret, skoleuniformer, pronomen, toaletter og sport. Hvis en skole får et hint av at et barn funderer på kjønnet deres, og umiddelbart gjør det de kan for at barnet anses som det motsatte kjønn, så er det kanskje ikke best for det barnet."

Ditt barn ønsker muligens en såkalt “sosial transisjon”, og kan ha begynt med det. Det kan innebære klær og frisyre som skal signalisere hvilket kjønn de tilhører, et nytt navn, og å be andre bruke nye pronomen om dem. Jenter kan ønske å ha på seg en "binder" som flater ut brystene. Mange vil også ha lest om medisinsk kjønnsbytte, å endre kroppen med hormoner og kirurgi. De kan være ivrige etter en henvisning til en ungdomsklinikk for tilgang til behandlinger og inngrep.

Hvordan foreldre reagerer vil variere mellom familier, og kan endre med tid. Det kan være nyttig å vurdere tidlig hva din innstilling er, og hvordan du vil forklare den. Noe å vurdere:

• Hvilke effekter har endringen på søsken, livet hjemme, medelever?

• Kan endringen gjøres om hvis barnet får andre planer? Noen har funnet det vanskelig å snu en sosial transisjon, med risiko for latterliggjøring på skolen.

• Kan endringen begrense eller låse tanker om kjønn og kjønnsroller? Selve denne tenkningen kan hjelpe ditt barn til en modnet forståelse av sitt kjønn og sin identitet.

Slike endringer er vanskelige. Du er antagelig knyttet til barnets navn, som du brukte evigheter på å velge, og som blir forkastet nå. Denne tilknytningen kan i seg selv være noe av det som barnet vil ta avstand fra – ungdomsårene er tross alt tiden der en differensierer seg fra sine foreldre.

Med kjønn mener vi våre kropper, vår biologi. Med kjønnsidentitet mener vi samfunnets ideer om hvordan de to kjønnene skal kle og oppføre seg osv. Ingen har noen gang byttet kjønn (selv om leger har blitt rimelig flinke til å få det til å se ut slik). Hva tror ditt barn at vil skje hvis de skulle gjennomføre en transisjon? Hvordan ville det bedre deres liv? Hvordan føler de at kroppen de ble født med begrenser dem og holder dem tilbake?

Spørsmålet om kjønnsidentitet er utbredt i dagens samfunn, og vår jobb som foreldre er å hjelpe våre barn å lose seg gjennom dette, uten skade påført av unødvendig medisinsk behandling, forstyrret utdanning, skadede familierelasjoner, eller tap av fruktbarhet.

Det kan tenkes at kjønnsskifte er riktig for noen mennesker, men det blir aldri det enkle alternativet. En rekke transseksuelle – personer som har gjennomgått operasjon på kjønnsorganer – uttrykker nå bekymring for at barn kanskje kun ser salgsargumenter og ikke den lille skriften (for eksempel her og her). Unge mennesker som har “transisjonert” (enten medisinsk eller sosialt), bare for å innse at dette ikke var riktig for dem, deler også egenerfaringer (for eksempel her og her).

Ikke tving frem kjønnskonformitet, og ikke prøv å demonstrere hva slags oppførsel du ønsker.

Barn og unge som utviser stress om sitt kjønn er tilbøyelige til å ha flere psykiske problemer. Mange foreldre beretter om utfordringer som oppstø før kjønnsspørsmål, ofte mange år før.

Det kan være enklere for helsetjenester å tilskrive et barns vansker til kjønnsidentitet, enn til andre faktorer slik som mobbing, traumer, kroppsbildeproblemer, en gryende seksualitet, eller en avvikende nevrologisk og psykologisk utvikling.

Prøv å formidle at utfordringer bør forstås i kontekst av ditt barns fysiske, utviklingsmessige og mentale helsehistorie, heller enn fra kjønnsperspektivet.

Uavhengig av kjønnsidentitetsproblemer, er det viktig å ta tak i øvrige behov. Faktorer som autisme er livslange realiteter som kan ta lang tid å tilvenne. Skoler kan gjøre nyttige justeringer for å imøtekomme behov der dette er hensiktsmessig, men ofte kun hvis det foreligger en formell diagnose.

Hvis du velger en terapeut, pass på at dette er en person som vil vurdere ditt barn i sin helhet og kompleksitet. En som vil hjelpe til å utforske følelsene, i stedet for å kun bekrefte en kjønnsidentitet som i seg selv kan være en manifestasjon av ditt barns utfordringer.

Når et barn kommer ut som trans, så kan foreldrene bevisst eller ubevisst se etter en "løsning".

Det kan se ut som å uten videre "bekrefte" barnets nye identitet – der skolen instrueres om å endre navn, nye klær skaffes, foreldre lærer seg selv at der du pleide å ha en sønn så har du nå en datter, og så videre – slik at man kommer forbi 'problemet' på kortest mulig tid.

Noen foreldre vil kanskje se fare i envher animebok og tenåringssubkultur, og finne en terapeut for barnet selv om de ikke er klare til å snakke.

Det kan være mer hensiktsmessig å tenke på transidentifikasjonen som en sakte prosess som sannsynligvis vil oppta barnet ditt i minst et år og sannsynligvis vesentlig lengre.

Uansett det endelige resultatet, er det å identifisere som trans sannsynligvis noe som barnet ditt vil føle har bidratt til å forme deres personlighet. Prøv å ikke la transidentifikasjonen dominere hele ditt liv eller livet til ditt barn, og ta avgjørelser for det lange løp.

Uansett årsak så har ditt barn lokalisert kilden til sine problemer i sin egen kropp.

Om du kan, prøv å få dem til å begynne å se utover, på verden rundt, heller enn å konsentrere seg om interne opplevelser der kjønn dominerer. Prøv å holde ting så normalt som mulig: gå på skole, klubber og hobbyer. Komme seg ut av huset.

Motiver ditt barn til å engasjere seg i aktiviteter med mindre tid på nett der de grubler om kjønn, og modeller dette selv. Hvis du vil at ditt barn skal engasjere seg i verden, så må du også gjøre det. Hvis du vil motivere ditt barn til å legge fra seg elektronikken, så må du legge den fra deg også.

Hjelp ditt barn til å reflektere over hvorvidt og hvordan deres krav eller atferd kan påvirke familielivet, spesielt for søsken. Det er lett å bli oppslukt av støtten for ditt transidentifiserende barn, når søsken også trenger støtte. Yngre barn kan finne det spesielt vanskelig å takle egne følelser rundt et søskens skiftende identitet, og de kan bli veldig forvirret av hva de ser og hører rundt seg. Snakk med dem på et nivå som de kan forstå, og der de kan delta i familiesamtalen. Sørg for at skolene og andre arenaer for dine øvrige barn er kjent med hva som skjer hjemme, slik at de kan gi ekstra støtte hvor og når det trengs.

Til slutt: Å være forelder til en tenåring kan være utmattende i de beste tider. Å ha et transidentifisert barn kan belaste familielivet enda mer.

Temaet barn med transidentiteter er nå blant de mest betente i samfunnet. Ikke kjenn at du må lese hvert eneste sosiale medieinnlegg eller følge hver meningsutveksling.

Selv om du føler at kjønnsideologi har skadet deg og din familie, så er det ikke ditt ansvar å snu hele fenomenet. Foreløpig så finnes dette på tvers av samfunnet, og din første prioritet er deg selv og de du er glad i.

På sine engelskspråklige sider inkluderer Bayswater support group flere anbefalinger og lenker i sammenheng med deres topp ti tips. De presenterer og oppsummerer også en rekke flere ressurser, og oppdaterer sidene jevnlig. Les gjerne videre her: bayswatersupport.org.uk